Familieferie

I skrivende stund er det to uker og tre dager til jeg forlater Mufulira for godt. Det er rart, litt trist og ganske deilig. For noen dager siden gikk det opp for meg hvor skitten denne byen egentlig er. Jeg ble nesten overraska over at jeg har bodd her så lenge uten å tenke over det. Allikevel er det noe spesielt med Mufulira, som Lars Vaular sa: «Denne byen er vår». Vel, nok sentimentalitet, det kommer sikkert et eget innlegg dedikert til det. Jeg lovet familien min spalteplass etter de hadde vært her på ferie så jeg får oppfylle dette ønsket:

I påskeferien hadde mamma, pappa og Magnus (min storebror) valgt å ta turen for å se hvordan livet mitt i Zambia er. Første stopp var Mufulira for noen dager. Her ble tiden for det meste brukt med min Zambiske familie. Monica, min Zambiske niese, var veldig fornøyd med at ho hadde fått seg et par nye besteforeldre. De fikk sett alt det beste Mufulira har å by på, og alt det ikke fullt så glamorøse. Det ble nshima, bøffel og larver til middag, lokalt øl, internkamp i familien i volleyball (som mitt lag vant) og mye mer. Alle hadde det veldig trivelig og det var veldig gøy å vise frem Mufulira til min norske familie. Deres inntrykk av byen kom frem i deres beskrivelse: «en forvokst landsby». Et stort høydepunkt for meg personlig var knekkebrød, leverpostei og makrell i tomat som hadde blitt bragt fra Norge. Det tar ni måneder i Zambia før man oppnår en forståelse av hvor ubeskrivelig godt dette er!

Deretter gikk turen til Livingstone ettersom det er obligatorisk å se Victoriafallene når man er i Zambia. Fallene var flotte som alltid og vannstanden var høy. Jeg tok på meg rollen som guide, og guidet familien forbi bavianer og andre hindringer. Selvevalueringen bekrefter det alle tenkte; at jeg gjorde en over middels innsats. Det var flere andre frivillige som hadde familie på besøk også. Siden alle var i Livingstone på samme tid ble det jo selvfølgelig arrangert en storfamilie-middag som var litt stas. Gratis mat er bra! Vi tok også et par dager på Zimbabwesiden av fallene, på det historiske Victoria Falls Hotel. Det var helt fantastisk og deilige later dager i luksus. Krokodille-wok, flere typer sjokolademousse og champagne til frokost er ikke hverdagskost!

Etter å ha sendt familien hjem igjen ble jeg igjen en ukes tid i Livingstone med Jon Eivind, Christian, Håkon og Ole. I denne perioden kom Håkon sin mor, stefar og fetter på besøk. Dette var en herlig gjeng som trasket inn på Backpackern godt forberedt med vaffeljern. Jeg ble da servert vafler til frokost hele uka og klaget ikke. Det ble late dager i Livingstone som for det meste gikk til å bade, spille gris og «trakassere» barmannen på Backpackern.

Det var to karer som kviet seg litt for å sette nesa opp nord mot Mufulira. Å forlate det deilige livet i Livingstone er alltid vanskelig, og et par netter i Lusaka ble planlagt. Her bør det nevnes at jeg ansatte meg selv som guide for å vise frem ulike historiske plasser i byen. Jeg begynner å få en del erfaring hva gjelder å guide nå. Et par netter ble av ulike grunner til flere slik at vi til slutt var ganske klare for å komme oss hjem. Nå er jeg altså inne i den siste perioden min i Mufulira og neste helg går bort til 17. mai-feiring på ambassaden i Lusaka. Etter dette har jeg én uke igjen før jeg møter Nicolaj og vi drar til Malawi en ukes tid på en siste ferie. 10 måneder er snart omme!  

Rugbykamp i Mufulira

FOR et bilde!!

Kuleste ølfalska fra Kongo!

Ga Monica og Ray tran

Skreiv meg inn i gjesteboka på Victoria Falls Hotel

Mufulira Wanderers kamp/Pubcrawl

En begivenhetsrik uke i Livingstone!

Etter en litt tung periode med rådvillhet av et begrenset aktivitetstilbud i Mufulira var det godt at det for to uker siden var duket for utveksling til Livingstone. Jeg jobbet med Nikolaj i EduSport der, og forrige uke var han her. Tiden i Livingstone var helt fantastisk. Jeg lærte av aktiviteter de holdt der, og det var et godt avbrekk med en by som har hakket mer å by på. Det ble spist god mat og drikke, og halve månedsbudsjettet røyk på hjemmelaga italiensk is. Jeg og Jon Eivind har jakta på turistattraksjoner i Livingstone utenom Victoriafallene, noe som har resulterte i et par ymse funn. Men det er én hendelse som overskygger hele turen:

Det var natt til torsdag. Onsdagen hadde blitt hauset opp til dagen som skulle bli den beste, og onsdagen innfridde som mange ganger før. Det var to lærerike sessions, det var klatring og det var quiz på Livingstone Backpackers. På dorm åtte var det natt til torsdag fullstendig ro og tilfredstillelse. Jeg våknet rundt klokka tre av en fyr som var inne på rommet. Gjennom halvsøvntåka oppfattet jeg ikke helt hva som skjedde. Etter et par minutter skjønte jeg at han rotet i sakene mine. Det første som slo meg var at nå var det noen andre gjester på backpackern som tulla med oss. Jeg syns nok var nok og ville sove, og var derfor på vei ut av senga for å se hvem det var. Det som møter meg da var ikke det jeg forventa: en machete blir slått i trappa opp til overkøya etterfulgt av: «Lay still and don’t make a sound. Or else we’ll kill you». Fremdeles litt tåkete kom jeg frem til konklusjonen at det beste var nok å gjøre som jeg var blitt fortalt. To andre skikkelser kom til syne i døra og ikke lenge etter ser jeg dem løpe ut med min, Jon Eivinds og en brasilianers små sekker. Det hele var veldig uvirkelig. Min første reaksjon til Jon Eivind var: «Ble vi nettopp rana? Tok de nettopp passa våre?». Vel, realiteten er at det var akkurat det som hadde skjedd. Når vi fikk tumla oss relativt fort ut av rommet var de allerede over muren, og vaktene på andre siden av området uten en anelse om hva som foregikk.

Der stod vi en tidlig morgen i Livingstone med kun en sekk med klær. Passet var borte, arbeidstillatelsen var borte, kredittkort, penger og mye mer. Alt var borte. Naturlig nok ble denne morgenen tilbragt på politistasjonen der vi i løpet av fire til fem korte timer fikk gitt forklaring og satt i gang en slags etterforskning. Da vi kom tilbake til backpackern hadde to av de som jobbet der fulgt sporene til tyvene, og til slutt funnet passene våre og et utvalg andre ting tyvene ikke hadde bruk for. Slik ender historien så godt som den kunne og konklusjonen ble at vi var like hele og hadde passene våre. Ting kunne vært verre.

Hjemreisen til Mufulira måtte bli satt på vent i avvente av politirapport. Heldigvis ble vi invitert med på campingtur ti Rapid 21, nedstrøms fra Victoriafallene. Der tilbragte vi en fantastisk natt under stjernene med grilling, bål, øl, historier og et morgenbad i Zambesielva. Slik fikk vi arbeidet ranet ut av kroppen. Litt forsinket kom jeg tilbake til Mufulira og det var litt av en gledesnyhet jeg ble møtt med: jeg har nettopp blitt «onkel» til Mutales førstefødte!   

Første bildet er en teaser til "Jakten på Katongo"

Morsomt bilde en kar vi spilte fotball med (Damiano) la ut på Facebook

Valentinesfeiring

Årets gave signert Jon Eivind Sivertsen 

Søndagsgrilling med familien

Restaurantguide Mufulira; golfklubben

I helga var det celebert besøk i en liten gruveby sånn litt nord i Zambia. Jeg og Jon Eivind har vært heldige nok til å få besøk av Lind fra idrettsforbundet. Ho var her for å se hvordan det går med oss. Vet ikke hva konklusjonen ble, men jeg tror at det går bra med oss. Det var veldig koselig også og vi har hatt noen fine dager. I denne anledning har vi fått sjekket ut et nytt spisested: golfklubben. Det finnes en plan liggende et sted som sier at vi skal drive en restaurantguide for Mufulira så jeg kan jo si litt om denne klubben av type golf:

Først vil jeg nevne at navnet forvirrer meg litt. Jeg syns det høres veldig ut som et sted man spiller golf, og uten tips er det vel liten sannsynlighet at jeg ville gått hit for å spise. Beliggenheten er også litt ubeleilig ettersom man må passere en hage med en tilsynelatende livsfarlig hund. På Mufulirsk blir farlige hunder, uavhengig av rase, bare kalt for pitbull. Sett bort fra alle hindringene man møter og som kan hindre middagen din på golfklubben må det sies å være en restaurant i toppsjiktet her i byen. Fasilitetene og området er helt klart det beste jeg har opplevd her så langt, og sikkerhetsvaktene er veldig hyggelige å diskutere fotball med mens man venter på resten av gjestene. Å få tak i en meny kan ta litt lang tid, og det anbefales å finne en servitør (om man klarer). Er man riktig heldig kan man få en meny av denne servitøren. Når menyen er anskaffet er veien videre knirkefri. Det tar ikke urimelig lang tid å få mat, og maten smaker absolutt bra. I motsetning til de fleste andre restaurantene i byen kunne golfklubben skryte med at de faktisk hadde over halvparten av det som stod på menyen. Baren er så langt det eneste stedet jeg kjenner til med kullsyrevann, og dette er et stort pluss. Jeg konsumerte en pizza, dog ikke av typen jeg egentlig skulle ha da de var tomme for frukt. Ja, du hørte riktig; frukt på pizzaen. Dette åpner for at det blir en tur tilbake. Jon Eivind spiste kylling, og den så veldig god ut. Dette kunne han også bekrefte etter fullført måltid. Bunnen på pizzaen min kunne vært litt bedre stekt. Men hallo, de har pizza, det er godt nok for meg! Alt i alt likte jeg stedet godt, og restauranten til golfklubben kommer dermed ut av det med 10 av 13 mulige poeng.

Det har ikke bare vært glitter og glamour, men jeg har også gjort litt arbeid. I går var jeg i Chingola for å holde intervjuer for søkere til YSEP, altså det samme programmet jeg er på. Fire ivrige søkere fra EduSport i Chingola var valgt ut, og derfra går noen videre. Det er hard kamp om plassene ettersom det er søkere fra Mufulira, Livingstone Chingola og Lusaka. I tillegg er det mange søkere fra andre organisasjoner så det er kun én til to fra EduSport som får muligheten. Det var spennende å være med på, og en hel del lettere å sitte på den andre siden av bordet kontra sist gang. På toppen av det hele fikk jeg bacon til frokost.

Til slutt vil jeg nevne at jeg tror Zambia er i ferd med å forandre meg. I går satt jeg på bussen og holdt én-manns-konsert utelukkende med «Don’t stop believing» for resten av passasjerene.. 

Seksualundervisning og gjørmefotball

I dag våknet jeg opp klokka kvart på seks. Ikke av meg selv og en halvtime før alarmen. Radioen hadde plutselig blitt skrudd på fullt og det var yrende liv i stua, rett ved siden av soverommet mitt. Det tok ikke lang tid før Monica tydeligvis ville se på tegneserier. Da ble ikke radioen skrudd av, men volumet på TV-en ble skrudd så høyt at det overdøvde lyden fra radioen. Først prøvde jeg å grave meg ned i puta, men det tok ikke lang tid før jeg bare måtte smile. Etter en lang ferie føltes dette som et definerende punkt på at jeg endelig er tilbake i Mufulira.

Herregud. Denne uka har gått fort! Det føltes rart i det vi kjørte inn i byen å være tilbake. Å se alle de kjente stedene igjen etter nesten halvannen måned borte. Det tok dog ikke mer enn et par timer før alt føltes som normalt, og som at jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. På jobb har jeg fått inkludert to nye skoler i programmet i tillegg til at mine unge frivillige kolleger har tatt over selve utførelsen av gymtimene. Dette for at det skal være håp at arbeidet i skolene fortsetter etter jeg har dratt hjem. Dette gir meg også mer spillerom til å være del av andre prosjekter vi holder på med.

Det har blitt tid til å både møte venner igjen og spille volleyball. Regntiden har slått inn for fullt, noe som resulterer i mange våte dager og en skikkelig fancy paraply. Selvfølgelig er det som oftest i det vi slutter på jobb at de første regndråpene faller og vi hører torden i det fjerne. Sandaler er et must ettersom jeg i dag krysset flere elver på tur gjennom byen.

Kveldene har blitt tilbragt i heimen, og da gjerne med Monica og Ray. I kveld har vi hatt stavekonkurranse. Det var stor suksess og jeg har allerede mottatt klager på at vi ikke kunne ha en ny runde i dag. Tidligere i uka hadde Ray hjemmelekse om det mannlige og kvinnelige reproduksjonssystemet (les seksualundervisning). Som eneste i huset med tilgang på internett på dette tidspunktet ble jeg fort tildelt rollen som privatlærer. Ikke bare syns jeg at jeg gjorde en strålende jobb i å forklare en elleveåring om hvordan barn blir til (mer eller mindre), men jeg lærte da en hel del selv også. Prestasjonen går absolutt på CV-en.

Den aller beste opplevelsen kom nok i går kveld da jeg og Jon Eivind spilte fotball med nyinnkjøpte fotballsko. Det var vått, det var gjørmete, men vi koste oss som da vi var ti år på løkka. En fantastisk skildring av hele økta finnes på Jon Eivinds blogg: jonsivertsen.tumblr.com 

Meg, en Wolksvagen Camper og masse vin

Etter en lang ferie i Sør-Afrika, Tanzania og Malawi sitter jeg igjen med masse opplevelser, ny giv og ikke minst et par ekstra kilo. Det er mye som kan bli sagt om ferien, så jeg skal lose dere gjennom et par høydepunkter (i alle høydepunktene er det minst én flaske rødvin inkludert):

Natten som uteliggere:

Jeg, Lars og Christian var på vei fra Cape Town til Johannesburg og en kveld hadde vi fastsatt å tilbringe natten i Vic Bay. I og med at det var ferie i Sør-Afrika var det ikke enkelt å finne ledige rom, og dette viste seg ekstra vanskelig på dette lille strand-tettstedet. Alt var utleid. Heldigvis hadde vi kjøpt en sekk med ved og slo camp på en gressplen ved stranda. Alt var veldig idyllisk til ca. femten minutter etter vi hadde lagt oss og det begynte å regne. Teltløse som vi var søkte vi tilflukt i badevakttårnet. Etter et par timers tid der vi druknet sorgene våre i rødvin kunne vi nok en gang gå til søvn. Det endte helt fantastisk da vi våknet og kunne gå tjue meter før vi var i vannet.

Værfast på verdens mest turistiske fjell:

Table Mountain er et fjell som ikke ligner på et fjell, og om det gjør det så er det et ekstremt ubehagelig bord. I tillegg er det hver dag alt for mange mennesker som går opp dit. Vi tenkte derimot at vi skulle gå opp på natta for å rekke soloppgang. Det blåste noe fryktelig i det vi nærmet oss toppen og vi bestemte oss for å søke ly. Så der satt vi; fem gutter tett inntil hverandre for å holde varmen og livnæret oss på hver vår Snickers. Slik har det seg altså at jeg aldri nådde toppen av søndagsturfjellet.

En busstur i Malawi:

Vi hadde levd glade og late dager i Nkatha Bay ved Malawisjøen før det var å tide å komme seg tilbake til Zambia. Planen var å ta en buss til Lilongwe, og så dra videre til Zambia dagen etter. Bussen gikk som forventet da den var full og vi kom oss avgårde rundt klokka fire som ikke var urimelig seint. Ankomst var da forventet seks til syv timer senere. På kvelden våknet jeg av at bussen hadde stoppet kun for å li opplyst om at vi hadde gått tom for bensin i ingenmannsland. Her var vi i flere timer og det var virkelig ingenting å f tak i, men til slutt kom vi oss da av gårde. Det hele endte med at vi ankom Lilongwe tidlig neste morgen og måtte hoppe rett på bussen til Lusaka som tok over tolv timer. Vi kom oss frem, men tretti timer på buss i strekk er ikke å anbefale!

Det aller største høydepunktet var nok da vi hadde road trip i vindistriktet med en gammel Wolksvagen Camper. Høyt der oppe på listen over mine beste øyeblikk!

Det er så mye annet som kunne blitt listet; jeg har badet i verdens kuleste badekar, nakenbadet i jungelen i Sør-Afrika, Kaizer Chiefs vs. Orlando Pirates, Foo Fighters-konsert i Cape Town, buldring på en strand med pingviner, besøkt utallige vingårder, dykka, feira nyttårsaften på Zanzibar, bada i Malawisjøen, SUPa i Malawisjøen, snorkla i Malawisjøen, mata ørn i Malawisjøen og blitt lokal mester i lengdehopp på en strand ved Malawisjøen (ja, Malawisjøen var kult, og den er veldig stor. Sjekk gjerne ut Michael Mountain med «How big is the lake»).

Nå er jeg altså tilbake i Mufulira og det var helt fantastisk å møte familien og venner igjen. Det gikk opp for meg på bussen i det vi nærmet oss Mufulira at jeg snart var hjemme igjen. Mufulira har blitt mitt andre hjem og jeg ser frem til tiden fremover; både sosialt og arbeid. Jevnlige oppdateringer følger.

The week of the spitting cobra

Det hele startet sent på tirsdagskveld. Hele huset ble vekket av bjeffinga til våre to hunder Spike og Joseph. Det er ikke første gangen det har vært bråk fra hundene midt på natta, men denne gangen var det noe annerledes. Trøtt som jeg var (les: alltid) orket jeg ikke å bry meg nevneverdig og fant fort veien inn i drømmeland. Neste morgen møtte jeg nevøen min Ray i det jeg stod opp da han kom løpene og spurte meg om jeg hadde sett hundene. «Nå har de stukket av igjen», var min første tanke, men jeg fikk fort bekreftet at de var i hagen. Det han ville at jeg skulle se var tilstanden de var i. Spike hadde ett kraftig hovent øye, mens Joseph ikke kunne se i det hele tatt. Forbauset som jeg var spurte jeg hva som hadde skjedd. Ray var usikker, men mente at det måtte ha vært en slange som hadde spyttet på dem. Spyttekobraen er den eneste slangen jeg vet om som kan spytte og det var for meg het utenkelig at denne slangen skulle ha vært i hagen vår. Jeg har jo tross alt sett den på National Geographic så den må jo være alt for eksotisk. Jeg humret inni meg og tenkte at de nok bare hadde vært borti noen litt giftige planter, og gikk til jobb uten å tenke mer over saken.

Meg som viser frem hagen vår

Da jeg kom hjem fra jobb hadde veterinæren vært innom for å se til hundene. Han hadde samtidig bekreftet det jeg så som utenkelig: det var en spyttekobra som var årsaken til hundenes dårlige tilstand. Jeg som sover med vinduet åpent rett ut mot hagen, med skrekkhistorier om slanger som kryper opp i sengene til folk i bakhodet, fant mot til å gå på slangejakt i hagen. Utstyrt med en lang pinne, solbriller og småstein sjekket jeg hver krik og krok for å finne livstegn, men konklusjonen ble at hundene nok hadde jaget inntrengeren ut igjen. Med denne konklusjonen var nattesøvnen atter en gang sikret.

Utstyrt for slangjakt

Mufuliras lokale slangetemmer i aksjon

Som den lokale entertainer’n både på kontoret og i heimen stod det ikke på røverhistorier og morsomheter etter hendelsen. Blant annet har jeg beskrevet meg selv som slangetemmer i løpet av forrige uke, og sagt at neste gang det kommer en slange skal jeg slåss med den og bruke den som skjerf som seierstrofé. I løpet av helgens workshop har det også vært veldig populært da jeg har kalt alle lagene jeg har havnet på for noe relatert til spyttekobra, og vi har brukt det karakteriserende «snake clap» som vårt eget klapp. Røverhistorien som har slått best an i Mufulira er historien om hvordan hundene våre reddet meg fra den rasistiske slangen som var ute etter den hvite mannen. Den historien har allerede skrevet seg inn i historiebøkene og rettighetene til filmen er solgt til et lokalt filmselskap.

På lørdag kveld skjedde det igjen: hundene bjeffet uvanlig mye. Jeg våknet, tenkte: «hehe, det er sikkert slangen igjen», og sovnet igjen med et smil om munnen etter denne artige og usannsynlige tanken. Nesten morgen var det samme historie som på onsdag: «har du sett hundene?» Og tror du ikke slangen hadde vært på nattebesøk atter en gang! Denne gangen var det en stor forskjell dog: hundene hadde drept den, og den var blitt hengt opp i et tre. Det hadde vært et hardt slag og hundene slikket sår etter nattens harde strabaser. Det var ikke en liten sak heller, men en rundt halvannen meter lang slange av typen spyttekobra. Hundene har blitt gitt tittelen lokale helter og høster skryt fra hele nabolaget. På kvelden gikk slangen, som alt annet avfall her, opp i røyk i søppelbålet bak huset. Slik er vi nok en gang trygge, men jeg frykter dette ikke blir den siste slangehistorien fra Mufulira. Alle har advart mot kraftig regn i regntiden (ja, det sier seg selv), men ingen har nevnt at dette også er slangesesongen da det har blitt antydet at jeg vil se slanger overalt hvor jeg går. I tillegg har jeg blitt visket i øret at området jeg bor i er utmerket habitat for spyttekobraer. I det minste for nå er dette slutten av historien «the week of the spitting cobra».

Slangen ble beseiret 

Vertsmor med slangen

Slangens siste hvilested

De lokale heltene

"Larve-taco"

Det tikker og går mot eksamen og ferie, noe som vil si at første del av oppholdet mitt i Mufulira går mot slutten. Hver dag her er unik og høsten har gått veldig fort. Jeg tenkte å dedikere dette innlegget til de nyeste oppdateringene siden sist i tillegg til å introdusere den nye serien «hverdagsgalskap» som vil bli en del av bloggen med ujevne mellomrom.

Det begynner å bli farlig varmt her nå og svette er noe man bare må lære seg a leve med. På forhånd ble vi alle advart om at i oktober, da skulle det bli varmt da! Bare synd at de glemte å nevne at november er enda verre. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men jeg skylder enten på global oppvarming eller at månedene går motsatt (som vannet i doen?) sør for ekvator. For alt jeg vet så er dette helt normal temperatur, men i mars blir det helt uutholdelig. Uansett så har også en sterkere sol bidratt til solbrent nese cirka annenhver dag, og t-trøye-skillet begynner å bli et alvorlig problem som må vies tid i ferien som kommer.

Forrige fredag dro vi til Chingola med EduSport for å besøke «communities» der, og snakke/intervjue foreldre til jenter som deltar i programmet «Go Sisters». «Go Sisters» sikter seg inn på jenter og har som mål å styrke jentenes sosiale kapasitet gjennom idrett. Vi skulle dra halv åtte, noe som selvfølgelig ikke skjedde. Vi haiket halve veien for så å komme oss på en buss siste halvdel. Jeg hadde regnet med at det kom til å være forholdsvis fort unnagjort med besøkene, men selv om jeg hadde tatt den relative tiden her nede til hensyn tok jeg nok en gang feil. Det ble en lang dag med vandring ute i solen med lite mat, og det var en sliten Kristoffer som satt på bussen på vei hjem klokka åtte om kvelden. Det var dog en interessant dag, og lærerikt å høre hva foreldrene hadde å si om EduSport. Det var stort sett en veldig positiv tone, noe som tyder på at vi må gjøre noe riktig. Chingola var en veldig bra by med god mat når jeg endelig fikk muligheten til å prøve den utpå ettermiddagen.

Det har skjedd spennende ting i matveien de siste par ukene. På mandag kom jeg hjem og håpet at middagen var rett rundt hjørnet etter en lang dag. Det er ikke alltid lett å vite når det er middag selv om det sies den blir servert klokka syv hver dag. Denne mandagen ble middagen senere enn vanlig grunnen: vertsmoren min hadde lyst på kylling. Vi hadde ikke kylling og butikken var utsolgt, derfor gikk vi til innkjøp av levende. «Skal de slakte dyret først?», sagt av utallige middelaldrende menn som mener maten tar for lang tid på restauranter verden over, ble plutselig en realitet. Realiteten var jo også at noen faktisk måtte slakte dyrene, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvem som fikk ansvaret. For å gjøre en lang historie kort var det full kamp på kjøkkenet en periode, men til slutt ble det kylling til middag.

En annen dag var det larver som stod på menyen. De ble tilberedt med godt krydder og smakte overraskende godt så lenge man ikke tenkte alt for mye på at det var larver. Det kunne minne litt om kjøttdeig og jeg kom derfor med den glimrende ideen (som fikk stående applaus av Jon Eivind mens han lo av dialekten min) «larve-taco». Ettersom jeg følger med på nyheter hjemme har jeg fått med meg «taco-trucken» i Oslo, og for meg virker det som en selvfølge at «larve-tacoen» min er mer eksotisk og vil utkonkurrere den vanlige og kjedelige mexicanske utgaven. Som du sikkert skjønner så står det ikke på glimrende forretningsideer jeg blir inspirert til i Zambia.

De små og underlige hendelsene som skjer hver dag, om det er på gata, hjemme, på jobb eller liknende, er det som gjør hver dag til noe uforglemmelig og unikt. Disse hendelsene vil jeg prøve å beskrive gjennom min nye spalte «hverdagsgaslskap»:

Jeg har etter hyppig bruk blitt godt kjent med taxiruten fra byen og hjem. Her er det vanlig at det er konduktører som roper hvor taxien skal for å tiltrekke seg folk. Taxiene fungerer som en buss der de går ulike ruter og det er en fast pris. En kveld etter endt volleyballtrening var jeg veldig ivrig på å komme meg hjem. Taxien som skulle min vei var tom, og jeg tok da saken i egne hender ved å innta rollen som konduktør. «Jomo, Jomo apa» stod jeg og brølte på gata. Det var ikke få som stoppet opp og lurte på hva som hadde skjedd med denne hvitingen. Etter de innså hva jeg prøvde på var det tilsvarende mange smil og mye latter. Det virket å fungere også da taxien fort fylte seg opp, og jeg fikk rabatt for «vel fullført jobb», sa taxisjåføren. Han lovet meg også at neste gang ville det bli enda billigere. I ettertid har jeg ikke fått vært konduktør for flere taxier, men har blitt oppgradert til konduktør for en buss så det står ikke på jobbtilbud her nede.

Til slutt vil jeg nevne kort at Zambias president, Michael Sata, har dødd. Det skal holdes nytt valg innen 90 dager, og det er mindre uenigheter om hvem som er den beste kandidaten, og litt indre strider i partiet til Sata; PF. Så langt er alt veldig rolig, og jeg har ikke merket mye til det bortsett fra at det er nasjonal sørging og høy festmusikk er ikke tillatt. Derfor er det ingen grunn til bekymring, og om dette skulle eskalere til fullt kaos får du høre det fra meg først!       

Laga pizza til familien som ble så godt mottatt at mor ikke hadde til til et bilde

Larvene som skal gjøre meg rik!

Gym time på Kamuchanga Primary School